Flyturen jeg aldri glemmer

En natt på flyplassen i Miami

Så sitter jeg har da. I soloppgang i min egen patio. Hanene og et par naboer er våkne. Sakte men sikkert våkner denne lille byen som jeg har blitt så glad i til liv. Reisen hit denne gangen var ny. Men ikke uproblematisk. Flyturen jeg aldri glemmer. 

Les mer om gjestehuset vårt her.

siesta tid

Fly via USA

Etter mange år med spenninger og boikott mellom USA og Cuba kan man endelig mellomlande i USA for å komme til Cuba. Jeg var kjapp med å bestille en av de første flyturene, og veldig spent på det hele. 

Jeg ankom Miami og Fort Lauderdale klokken syv onsdag kveld. Dagen etter, torsdag klokken tre, skulle jeg fly over Florida-stredet og ankomme Cuba en time etter. Jepp, det er kun 1 time som skiller kapitalismens høyborg fra kommunismens stolthet. Jeg hadde en natt på flyplassgulvet i Miami i vente. Men før det. En hel del kø-ståing.

Cuba; fra Vinales i vest til Baracoa i øst

Kø og atter kø

Først ventet en kø for å registrere fingeravtrykk og ta bilde av ansikt. Så ventet en ny kø for passkontroll. Etterfulgt av to check-punkter av pass og toll-beviser. Enda jeg hadde søkt ESTA på forhånd, og kun skulle mellomlande måtte jeg gjennom alt dette. Ting tar tid i USA. 

Så var det å hente ut bagasjen. Den må sjekkes inn på nytt ved mellomlanding i USA. En koffert og en sekk. Alltid like spennende. Kofferten min kom med en gang. Sekken min kom en halvtime senere. Da hadde alle andre fra min flyvning fått sin bagasje, og jeg var lettere desperat. O-lykke, da den endelig kom!

Med blodsukkeret i kjelleren etter all kø-ståingen fant jeg en hamburgerbar. Her var gratis refill av brus og dyr hamburger. Yeah! Deretter slentret jeg rundt for å finne en etterlengtet krok for å sove. Først prøvde jeg å sove på en benk sammen med andre ventende. Men det ble for ubehagelig. Etterhvert fant jeg en krok langt forbi folkehavet. Perfekt! 

En natt på flyplassen i Miami

Svært fornøyd med valg av soveplass (og at jeg hadde tatt med mors hjemmestrikka ullteppe, fordi air-condition sto på for fullt) sovnet jeg. Men klokken fem våknet flyplassen til liv igjen. Så mange timene på øyet ble det ikke. Da begynte moroa. Flyturen jeg aldri glemmer. 

Innsjekking

Da jeg våknet var jeg nesten tom for strøm både på pc og telefon. Og adapter var så klart kun til salgs på innsiden av sikkerhetskontrollen. Derfor var jeg ganske desperat etter å få sjekket inn. Tidligst mulig.

Jeg hadde på forhånd sjekket inn på flyvningen via telefonen. Men siden den var uten strøm måtte jeg sjekke inn på nytt i en av innsjekkingsautomatene. Den første automaten virket ikke.

Jeg forsøkte en annen. En vakt kom til og skulle hjelpe. Da han skjønte at jeg skulle til Cuba ble jeg fortalt at jeg måtte vente til klokken syv med å sjekke inn. Ok. En time til skulle jeg vel klare. Jeg la meg til å sove nok en gang. Med min favorittbok ved min side.

God litteratur er viktig ved reise

Ganske morsom opplevelse å ligge der på gulvet å observere alt fra bakpackere og businessmenn, charterturister og småbarnsfamilier suse forbi.

Klokka nærmet seg syv, og fem minutter før tida (!) annonserte de innsjekking til Cuba. Jeg spratt opp og var en av de første i køen. Dog var gleden kort.

En dame kom bort og spurte om alle som sto i køen skulle være med på første flyvningen til Cuba. Jeg skulle så klart være med på den andre. Dådyrøyne og en bønn om adapter på innsiden hjalp lite. Jeg måtte komme tilbake senere.

Slukøret og lettere forbanna slentret jeg nok en gang gjennom flyplassen. Men denne gangen fant jeg en cafe med USB port! Så jeg fikk litt liv i telefonen. Hurra, hurra!

Et par timer kom og gikk, og jeg bestemte meg for å forsøke å sjekke inn på nytt. Denne gangen kom jeg frem til skranken før problemene startet.

Jeg la pass og visum på skranken. Men før jeg fikk sukk for meg ba damen meg om å søke visum i neste skranke. Jeg forklarte at jeg hadde visum som var kjøpt på den cubanske ambassaden i Norge. Godt forberedt! Men det hjalp lite. Når jeg var på amerikansk jord måtte jeg ha visum derfra. Transitt i USA er ikke som andre transitter tydeligvis.

Jeg forklarte at jeg ikke hadde vært ute av flyplassen, og nettopp hadde ankommet USA. Men til ingen nytte. Nytt visum måtte kjøpes til den nette sum av 100 dollar. Dobbelt så mye som i Norge.

Ikke vet jeg hva som gjorde utslaget… Kanskje var det de svarte ringene under øynene, møkkete negler, dårlig ånde eller tydelige frustrasjon for å betale for et visum jeg allerede hadde…Men visum-damen fortalte at det kunne være mulig å sende meg med det tidligste flyet til Cuba! Uten ekstra kostnad!

Booking-damen tok saken. Og jo! Det var mulig. Cuba here I come!

Hun begynte å sjekke meg inn, men da dukket neste problem opp. Jeg hadde ikke returbillett. Og det må man ha for å besøke Cuba fra USA. Dette har jeg aldri blitt spurt om før. Hverken før eller etter. 

Så da måtte jeg kjøpe returbillett til den nette pris av 60 dollar. Denne kunne jeg dog kansellere gratis via epost, etter ankomst på Cuba. Denne prosessen varte og rakk selvfølgelig. Og plutselig var klokken så mye at jeg ikke rakk den første flyvningen til Cuba likevel. I tillegg hadde så klart lavprisselskapet Spirit spesielle regler. Bagasje over 18 kg ble overvekt. Så der forsvant 30 dollar til..

Endelig, til alles store glede (tror hun var minst like glad som meg for at jeg var ferdig), var jeg sjekket inn. Sikkerhetskontrollen gikk som en drøm. Uten kø, og uten spørsmål!

Vel overstått ble det feiring på innsiden med en øl til den nette pris av 110 norske kroner. Vel fortjent 😉

Vel fremme på Cuba. Eller?

En liten time senere landet jeg på Cuba. Til applaus og tårer fra mine medpassasjerer. Flyet var fullastet med cubanere som ikke hadde vært i hjemlandet på mange år. Endelig kunne de kjenne den velkjente duften av sigar og hav slå mot ansiktet. Dere som har vært på Cuba skjønner hva jeg mener 😉 Denne lukten er helt spesiell.

Noen runder til med kø-ståing, og endelig var jeg klar for cubansk jord. Trodde jeg.

Vi lever bare en gang, reis nå!

På vei ut i ankomsthallen, hvor Norge ventet tålmodig , kikket en av tollerne olmt på meg og bagasjen min. Hun ropte etter meg, men jeg lot som jeg ikke hørte. Men jommen kom hun ikke etter meg. Hun stoppet meg, og kikket nærmere på bagasjetaggen. Der var det skrevet med store bokstaver. NANO. Jeg måtte pent ta av meg sekken som skulle til kontroll.

Kort fortalt endte det hele med at en stykk sliten Marianne hadde fått nok. Jeg endte i tårer på fortollingskontoret uten å skjønne noe som helst. Norge kom til rescue, men NANO stasjonen forble tapt. NANO stasjon er en antenne som cubanere bruker for å skaffe seg internett  hjemme. Antennen tar inn internettsignalet fra parken. Denne NANO stasjonen hadde jeg lett hele Norges land etter. Så jeg ble mildt sagt sur når de tok denne fra meg. Jeg tror seriøst det må ha vært min verste flytur noen gang. Flyturen jeg aldri glemmer.

Men nå sitter jeg her i soloppgangen og har glemt (nesten) alt. Det er utrolig, men sant. Men det er så verdt det.

Les mer på Lonely planet om Cuba her.

Hva er din verste flyreise?

Posted by

Cubakone travels

Vi er et norsk-cubansk par som driver gjestehuset Casa de Norge på Cuba. Herfra hjelper vi deg å organisere din drømmetur til Cuba.

Kanskje du også liker…

(4) kommentarer

  1. Jorunn Solheim

    Himmel og hav. Jeg hadde tydd til tårer leeeenge før jeg hadde kommet så langt….

  2. Lena

    Det var overraskende mye pes syns jeg
    Fint å høre at du har kommet trygt frem, og gleder meg til å følge deg viderehils Norge❤️

    Lena

  3. Cubakone

    Ja hadde ikke venet det nei :/ Hilser tilbake 😀

  4. Cubakone

    He he … ja det bikker over til slutt :/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

English English Norwegian Norwegian