Jeg har tidligere delt en rekke historier om mennesker vi treffer her på Cuba. Mennesker med en spesiell historie. Mennesker som har funnet veien inn i hjertene våre, og satt sine spor. Dette er en av grunnene til at jeg elsker å drive gjesthuset vårt. Å få hele verden inn i stua si er en fantastisk følelse.
Jeg har fortalt om min svigermor Ana og Taymara, som jobber for oss. Nå har en ny person lagt igjen et spor. Inca.
Inca
Inka kontaktet meg på en Facebook-gruppe angående Cuba. Han var på jakt etter frivillig arbeid. Som dere vet driver vi ulike hjelpeprosjekter.
Noen uker senere sto en to meter høy, lyslugget gutt fra Belgia på døra. 18 år, snakket engelsk og spansk med aksant og superklar for å jobbe!
Husprosjektet
Dagen etter dro vi til husprosjektet som vi holdt på med for øyeblikket. Det er 10 minutters gange fra gjestehuset vårt, Casa de Norge. På toppen av en en liten ås, med nydelig utsikt til det karibiske hav ligger et område med mange dårlige små hytter. Vi gikk på kronglete stier, under palmer og banantrær. Dette er området hvor innflyttere til Trinidad lager sine provisoriske hjem. Hjem av palmer og skrot.
Arbeidet
Det er ikke enkelt å planlegge ting på Cuba. Det er ofte mangel på varer, og slik var det også den første tiden Inca var her. Penger var samlet inn, men det var ikke sement eller leca-blokker å oppdrive. Etter noen dager dukket både blokker og sement opp på det svarte markedet. Eier av huset, Julio, hadde fri pga juleferie. Det passet ypperlig.
Sjelden har jeg møtt noen ta mer initiativ enn Inka. Fra morgen til kveld jobbet han sammen med Julio. De satt opp alle vegger og vinduer. Nå gikk det virkelig fremover med husbyggingen.
Mer cubansk enn cubanerne selv
En annen morsom ting med Inca var hvor godt han kjente til Cuba og systemene her. Han hadde bare vært på Cuba en liten uke når han kom hit. Men han kjente likevel til så mange sider av det cubanske samfunnet. Han hadde lest Cuba konga, som jeg har anbefalt tidligere. Et must for en som vil komme under huden på Cuba. Men likevel! Han lærte så raskt hvordan ting fungerte.
Det var mange av de lokale som kommenterte dette. Og dette er noe cubanere synes er veldig gøy. Når en turist eller yuma kjenner systemene på Cuba øker du kraftig i ‘rang’. Du får en helt annen respekt.
En kveld vi spiste middag i Casa de Norge kom vi i snakk om det cubanske pengesystemet. Det er et komplisert system. Men Inca visste.
Han forklarte og viste frem cubanske peso til de andre turistene. Norge, min mann, som egentlig var den som skulle forklare, hadde ikke cubanske peso på seg. Han hadde bare cuc – turistvalutaen. Da ble det mye latter.
Yumaen er mer cubaner enn cubaneren! 😂
Reiste i lastebil
Etter to herlige uker her i Casa de Norge måtte Inca dra videre. Han skulle til Camaguay i øst Cuba, før Mexico sto for tur. Men om han tok Viazul som den vanlige turist til Camaguey? Nei, nei. Han ville reise som de lokale.
Det betyr å ta en gammel skranglekasse av en bil til Sancti Spiritus. En time fra Trinidad. Der må man vente i veikanten, på en lastebil som frakter en videre. Er du heldig finner du en som kan ta deg hele veien. Men antagelig må du bytte lastebil flere ganger.
Det viktigste for Inca var ikke hvor lang tid det tok, eller hvor mye det kostet. Det viktigste var å reise som en cubaner. Vi var vel alle ganske bekymret når han dro. Jeg tror ikke mange hadde troen på at han faktisk skulle klare det. Han får ihvertfall ikke riktig pris, sa flere. Men Inca klarte det han. Klokken to ringte han Norge, og kunne fortelle at han var trygt fremme på sitt casa i Camaguey 😉
En helt spesiell person
Men det som gjorde Inca så spesiell var ikke hans arbeidsmoral. Eller hans genuine interesse for det cubanske samfunn. Det som gjorde han så spesiell var hvordan han alltid var så genuint interessert i hvert enkelt menneske han møtte på sin vei. Alltid interessert. Alltid nysgjerrig. I tillegg var han så tilstede i seg selv. Han var så ekte. Han var bare atten år, men hadde en gammel sjel. Det er jeg sikker på. I tillegg var han omsorgsfull. Når jeg var syk tilbød han seg å lage mat. Når jeg skulle dusje bærte han vannbøttene mine. Han fikk til og med svigermor til å danse på nyttårsaften. Det har jeg aldri sett før.
Alle kommenterte denne høye gutten som plutselig vandret gatelangs i utkanten av Trinidad. Han var var bare…. Så Inca!
Hvordan blir vi slik vi blir
Hvordan har Inca blitt Inca. Det skulle jeg likt å vite. For han er det nærmeste et perfekt menneske jeg kan tenke meg. Og det beste av alt! Det som gjorde han til dette perfekte mennesket var ting som vi alle kan gjøre. Men som vi kanskje glemmer, dropper, eller ikke gidder å gjøre i en hektisk hverdag.
Å være åpen. Å være raus. Å være tilstede.
Jeg sier som Norge;
Inca for president!
Har du møtt noen ekstraordinære mennesker? Del dine historier om mennesker!
