Mange søker det autentiske Cuba. Noe jeg forstår veldig godt. Og det er nettopp det autentiske Cuba vi vil vise våre gjester. Men det autentiske Cuba kan også være trist. Veldig trist.

I tillegg til å drive gjestehuset Casa de Norge og arrangere rundturer på denne fantastiske øya, driver vi diverse hjelpeprosjekter. Og i går gjorde vi research i Trinidad med tanke på det. Vi har fortsatt litt igjen av penger og klær som vi har samlet inn. Og vi vil de skal komme de til gode som trenger det mest.

Derfor ønsker vi å undersøke hvordan folk bor og lever. Jeg skulle gjerne tatt bilder, men av respekt for personene vi besøkte har jeg ikke gjort det. Jeg håper mine beskrivelser vil gi dere et bilde likevel.

Brosteinsgater

Gamlebyen i Trinidad består av koloniale hus. Noen slitne. Mange flotte. Hus med takhøyde på minst tre meter og møbler fra en fordums tid. En tid hvor Trinidad var en av Cubas mest velstående byer, og sukkerbaronene levde et liv i sus og dus.

Sentrum er fullpakket av turister. Hver dag kommer grupper med kinesere, russere og amerikanere fra Varadero som skal ta bilde av seg selv på Plaza Mayor.

Veier med asfalt

Men hvis du beveger deg ut av det historiske sentrum. Der brosteinsgatene slutter, og veiene blir til asfalt, finner du en annen type hus. Hus av murstein og sement. Fortsatt kan vi se noen turister. Men ingen grupper fra Varadero. Her bor Ola og Kari cubaner.

Her fant vi en dame. En dame på 80+. En dame uten tenner. Hun bodde i et hus uten vindu. Hun hadde tre barn som alle var psykisk syke. De vandret bare gatelangs i Trinidad kunne hun fortelle oss. Hun hadde føtter fulle av møkk. Hun hadde gamle hullete sko som nesten ikke satt på føttene hennes. En dame med de mest skinnende øyne og den klareste røst. Som fortalte meg at hennes mann var død. Han hadde kjempet for Castro i fjellene.

Hun fikk prøve de skoene vi hadde med. Men de passet ikke dessverre. Heldigvis har vi spart en del av pengene vi har samlet inn. Så denne damen skal straks få nye sko.

Asfaltveier med sprekker

Vi sykler videre. Menn som selger brød fra sykkelen tusler forbi oss. Hester galopperer forbi med kjerrer fulle av murstein. I Trinidad er annenhvert hus et byggeprosjekt. Alle bygger på husene sine for å kunne leie ut et rom til turistene. Men mange bygger i flere år. Og mange blir aldri ferdig.

Bak en treplate, på en sliten veranda sitter en dame. En dame med kort svart hår. Hun sitter i rullestol. En dame på 60+. Hun har ti små hunder som gneldrer rundt seg. Hun er hundepasser. Hun har nettopp mistet sin mamma. Hennes pappa er ute og samler flasker. De har ikke annen inntekt. Hun har en bror som ikke er snill. Naboer som kommer på «besøk», og slår henne fordi de ønsker å overta huset deres. På den måten forsøker de å få hun og pappaen til å flytte. Hun gråter når vi gir henne stekeolje, smør, en kjole og en skjorte til pappaen hennes.

Grusveier

Ferden går videre og vi beveger oss oppover. Vekk fra veiene med sprukken asfalt. Veiene blir til grus. Ikke en turist er i sikte.

Vi spør oss frem og møter etterhvert en dame som for fire år siden fikk en prematur datter, men som ikke fikk noe hjelp av staten fordi de bor illegalt. En dame på 40+. En dame som tar oss imot i et hus som består av to rom. En seng i hvert rom. Men ingen madrass. Hun har en 4 år gammel datter som er så nydelig at hun garantert hadde vært filmstjerne eller modell om hun hadde bodd i et annet land. De har en vifte som er minst 50 år gammel. De bor i et område hvor zika og denguefeber florerer. De hadde så lite. Men viser oss veien til de som har enda mindre.

Vi gir en kjole til datteren i huset. Og så fort vi finner en vifte i butikkene skal vi kjøpe det og gi til denne fine lille familien. Madrass er en drøm.

Stier

Men vi skal videre. Vi har sekken full av babyklær. Babyklær til en nyfødt. 1-3 måneder. Grusveiene har blitt til stier. Rundt oss er det skog og provisoriske hus laget av planker. Tak av palmer. Her bor mennesker fra den østlige delen av Cuba. «El oriente» som cubanerne kaller det. De har kommet til Trinidad for å jobbe. Noen jobber som murere. Andre som renholdere. Å leie et rom i Trinidad er dyrt. 8 kr natta. Mer enn de fleste kan betale. Derfor har de «okkupert» denne jorda og bygger sine egen hjem her. Illegalt.

Vi ser et hus som myndighetene har revet. Fordi de er illegale får de ingen hjelp av staten. Vannkanner står utenfor husene. Vitner om hus uten innlagt vann. Utsikten til det karibiske hav er upåklagelig. Barn løper foran oss, og roper «yuma» som betyr utlending. Mange håpefull blikk møter oss. En dame møter oss på veien. «Gi til de som trenger det mest. Ikke de som spør» sier hun. Det skal vi.

Vi blir fortalt om en 16 å gammel jente som venter sitt andre barn. Dit er vi på vei. Plutselig dukker hun opp bak oss med et stykke pizza i hånden. Hun er på vei hjem. Hjem til en av disse hyttene av planker.

Inne i hytta venter mammaen hennes. En dame som er mor til fire, og bestemor til snart to. En dame på 50 +. Hun forsørger hele familien ved å vaske i et gjestehus. Hun har lange røde negler, og tegnede øyebryn. Hun inviterer oss inn. Ber oss om å sette oss på senga. Høyt på veggen står en liten svart hvitt TV. Ikke større enn et A4 ark og skurrer. Tidligere hadde de et «barnerom», men det raste sammen av stormen Irma for noen måneder siden. De må gå på do i et hull i bakken. Hun takker gudene når vi gir henne klær til hennes barnebarn som snart skal komme til verden.

Fire historier. Fire damer. Fire virkeligheter. En verden.

Ønsker du å støtte vårt bistandsprosjekt setter vi utrolig pris på det. Du kan sette inn penger på konto 9801 34 15560 merk; hjelp Cuba
eller vippse til 99523818.

Takk <3