Finnes det en Gud?

Mange søker det autentiske Cuba. Noe jeg forstår veldig godt. Og det er nettopp det ekte Cuba vi vil vise våre gjester. Men det autentiske Cuba kan også være trist. Veldig trist.

I tillegg til å drive gjestehuset Casa de Norge og arrangere rundturer på Cuba driver vi diverse hjelpeprosjekter. Og i går gjorde vi research i Trinidad med tanke på det. Vi har fortsatt litt igjen av penger og klær som vi har samlet inn. Derfor ville vi at dette skulle komme de til gode som trenger det mest.

Dermed ønsket vi å undersøke hvordan folk bodde og levde. Jeg skulle gjerne tatt bilder, men av respekt for personene vi besøkte, har jeg ikke gjort det. Jeg håper mine beskrivelser allikevel vil gi dere et inntrykk.

Gamlebyen i Trinidad består av koloniale hus. Noen slitne. Mange flotte. Hus med takhøyde på minst tre meter og møbler fra en fordums tid. Fra en tid hvor Trinidad var en av Cubas mest velstående byer, og sukkerbaronene levde et liv i sus og dus.

Sentrum er fullpakket av turister. Hver dag kommer grupper med kinesere, russere og amerikanere fra Varadero som skal ta bilde av seg selv på Plaza Mayor.

Men hvis du beveger deg ut av det historiske sentrum, der brosteinsgatene slutter og veiene får asfaltbelegg og etter hvert bare består av jord og småstein, finner du en annen type hus. Hus av murstein. Fortsatt kan man se noen turister. Men ingen grupper fra Varadero. Her bor «Ola og Kari» cubaner.

Og det er her vi finner henne.

Skitne føtter

En dame på 80+. En kvinne uten tenner. Hun bor i et hus uten vindu. Hun har tre barn som alle er psykisk syke. De vandrer bare gatelangs i Trinidad, kan hun fortelle oss. Kvinnen har føttene fulle av møkk. Har gamle, hullete sko, som nesten ikke sitter på føttene hennes. Men hun er en stolt dame som kam fortelle at hennes mann hadde kjempet med Castro i fjellene.

Hun prøver de skoene vi har med. Men ingen passer henne. Heldigvis har vi, som sagt, imidlertid spart en del av pengene vi har samlet inn. Denne damen skal definitivt få nye sko fra butikken, tenker jeg. Vi krysser fingrene for at de har sko inne. Koste hva det koste vil!

Damen i rullestol

Vi går videre. Menn som selger brød fra sykkelen, tusler forbi oss. Hester galopperer med kjerrer fulle av murstein. For i Trinidad bygger «alle» på husene sine for å kunne leie ut et rom til turistene. Noen bygger i flere år, men mange blir aldri ferdig.

Bak en treplate på en sliten veranda sitter en dame. En dame med kort svart hår. Hun sitter i rullestol. En dame på 60+. Hun har ti små hunder rundt seg. De knurrer og gneldrer når vi viser oss i trappen. Hun er hundepasser. Hun har nettopp mistet sin mamma. Og hennes pappa er ute og samler flasker. De har ikke annen inntekt. Hun forteller at hun har en bror, men han er ikke snill. Hun har naboer, men de er heller ikke snille. De kommer på “besøk” og slår henne fordi de ønsker å ta over huset deres. Huset ligger strategisk til, rett ved en hovedvei. Perfekt å kunne leie ut til turister. “De vil at vi flytter”, forteller hun. Hun gråter når vi gir henne stekeolje, smør, en kjole og en skjorte til pappaen hennes.

Den vakre datteren

Ferden går videre, og vi beveger oss oppover. Vekk fra veiene med sprukken asfalt. Veiene blir til grus. Ikke en turist er i sikte.

Snart kommer vi til et område med mange hytter laget av noe som ser ut som drivved. Der bor folk ulovlig, får vi etter hvert vite. Vi kommer i prat med folk, og treffer en dame på 40+ som har en datter på fire år. Hun ble født for tidlig, men de fikk ingen hjelp av myndighetene fordi de bor illegalt. Hytta hennes består av to rom. Én seng i hvert rom. Men ingen madrass. Det ligger noen tepper i hver seng.

Datteren hennes er så vakker at hun garantert ville blitt filmstjerne eller modell om hun hadde bodd i et annet land. I kroken står en elektrisk vifte som er minst femti år gammel. De bor i et område hvor zika og denguefeber florerer. Cubanerne bruker vifter for å holde myggen unna. Myggmiddel finnes ikke på Cuba. Vi skal gå til innkjøp av vifter når butikkene får dem inn. Men foreløpig må de nøye seg med en kjole til datteren i huset. Madrass er en drøm.

De har så lite. Men viser oss veien til noen som har enda mindre.

Finnes det en Gud?

I sekken har vi masse babyklær. Dette ønsker vi selvsagt å gi bort til noen med en nyfødt. Det er enklere sagt enn gjort i dette området. Grusveiene har blitt til stier. Hus med tak av palmer. Her bor mennesker fra den østlige delen av Cuba. «El oriente» som cubanerne kaller det. De har kommet til Trinidad for å jobbe. Noen jobber som murere. Andre som renholdere. Å leie et rom i Trinidad er dyrt. 8 kroner natta. Mer enn de fleste kan betale. Derfor har de «okkupert» denne jorda og bygget sine hjem her illegalt.

Vannkanner står utenfor husene. Vitner om hus uten innlagt vann. Utsikten til det karibiske hav er upåklagelig. Barn løper foran oss, og roper «yuma», som betyr utlending. Mange håpefulle blikk møter oss. De er vant til at turistene gir. En dame møter oss på veien. «Gi til de som trenger det mest. Ikke de som spør», sier hun. Det skal vi.

Vi forhører oss rundt, og blir fortalt om en 16 år gammel jente som venter sitt andre barn. Forklaringene om hvor hytta hennes ligger spriker i alle retninger. Typisk Cuba. Alle forklarer, men ingen vet med sikkerhet. Men plutselig står hun bak oss med et stykke pizza i hånden. Hun er på vei hjem.

Hjem er en av disse hyttene med palmetak og plank som jeg trodde var drivved, men som viser seg å være det samme materialet som de lager sigareskene av. Det er en type palme. Inne i hytta venter mammaen hennes. En dame på 50+ som er mor til fire, og bestemor til snart to. Hun forsørger hele familien ved å jobbe som renholder i et bed & breakfast. Hun har lange røde negler og tegnede øyenbryn. Typisk Cuba. De fattige gjør alt de kan for å ikke se fattige ut. 

Hun inviterer oss inn. Ber oss om å sette oss på senga. Det er det eneste stedet det går an å sitte. Høyt på veggen henger en liten svart-hvitt-TV, ikke større enn et A4 ark, og skurrer. Hytta består av ett rom med jordgulv. Tidligere hadde de et rom til, men det raste sammen på grunn av stormen Irma. “Bad” er ute bak et slags forheng, og toalettet er et hull i bakken. Vi gir henne posen med babyklær, og hun takker gudene.

Jeg spør meg om det finnes en Gud i denne verden.

Ønsker du å støtte vårt bistandsprosjekt setter vi utrolig pris på det. Du kan vippse til telefonnummer 99523818. Merk: Cuba-hjelp

Takk <3