Så sitter jeg har da. I soloppgang på min egen patio. Hanene og et par naboer er våkne. Sakte med sikkert våkner denne lille byen som jeg har blitt så glad i til liv.

siesta tid

Nå kan man endelig reise om USA for å komme til Cuba. På skyscanner dukker det opp flust av steder du kan lande på Cuba etter en liten mellomlanding i USA. Jeg var kjapp med å bestille tur. Og var veldig spent på det hele. Første dagen spirit.com fløy over Florida-stredet til Cuba skulle jeg sitte på.

Jeg ankom Miami og Fort Lauderdale kl 19.00 onsdag kveld. Flyet mitt gikk først klokken 15.00 dagen etter. Så jeg hadde i vente en herlig natt på flyplassgulvet. Men før det en god del kø-ståing.

Først ventet en kø for å registrere fingeravtrykk og ta bilder. Så ventet en ny kø for passkontroll. Etterfulgt av to check-punkter av pass og toll-beviser. 

Og for de som lurer… Ja, jeg hadde søkt om ESTA visum også på forhånd…

Så var det å hente ut bagasjen. Den må sjekkes inn på nytt ved mellomlanding i USA. En koffert og en sekk. Alltid like spennende. 

Kofferten kom med en gang. Sekken min derimot kom etter 30 minutters venting. Etter at jeg hadde leitet rundt på hele bagasjebåndet, og alle andre fra min flyvning hadde fått sin bagasje kom den plutselig rullende. O-lykke!

cuba_map

Men reisen hit skulle vise seg å ikke være så lett….

 

Santa Lucia Beach
Santa Lucia Beach

Med blodsukkeret i kjelleren etter all kø-ståingen fant jeg en burger-bar. Her var gratis refill av brus og dyr hamburger. Yeah!

Deretter slentret jeg rundt for å finne en etterlengtet krok for å sove. Flyet skulle gå 15.30 dagen etter så jeg hadde plenty av tid. Klokken var da 22.00.

Først prøvde jeg å sove på en benk sammen med de andre sovende. Men det ble for ubehagelig. Jeg fant etter hvert en krok langt forbi folkehavet. Perfekt! Med hylle og stikkontakt 💜

En natt på flyplassen
En natt på flyplassen

Svært fornøyd med valg av soveplass, og at jeg hadde tatt med mors hjemmestrikka ullteppe, la  jeg meg til. Kl 05.00 våknet flyplassen til liv igjen. Så mange timene på øyet ble det ikke. Da begynte moroa….

Verdens kjedeligste flyplass?


Fort Lauderdale airport har ikke mye og tilby sine gjester. Jeg var nesten tom for strøm både på pc og telefon. Men for å få kjøpt adapter måtte jeg sjekke inn, og komme meg forbi sikkerhetskontrollene. Adapter var kun til salgs på innsiden av sikkerhetskontrollen…Derfor var jeg ganske desperat etter å få sjekket inn. Tidligst mulig.

 

Jeg hadde på forhånd sjekket inn på flyvningen via telefonen. Men siden den var uten strøm måtte jeg sjekke inn på nytt i en av innsjekking-automatene.

Den første automaten virket ikke.

Så kom en vakt og hjalp meg med den andre automaten. Da han skjønte jeg skulle til Cuba ble jeg fortalt at jeg måtte vente til 07.00 med å sjekke inn. Ok. En time til skulle jeg vel klare. Jeg la meg til å sove nok en gang.

Ganske morsom opplevelse å ligge der på gulvet og observere alt fra bakpackere og business- menn, til charterturer og familieturer suse forbi.

Klokka nærmet seg 07.00, og fem minutter før tida (!) annonserte de innsjekking til Cuba. Jeg spratt opp og var en av de første i køen. Dog var gleden kort.

En dame kom bort og spurte om alle skulle være med på første flyvningen til Cuba. Jeg skulle så klart være med på den andre. Dådyr-øyne og en bønn om adapter på innsiden hjalp lite. Jeg måtte komme tilbake senere.

Slukøret og lettere forbanna slentret jeg nok en gang gjennom flyplassen. Men denne gangen fant jeg en cafe med USB port! Så jeg fikk litt liv i telefonen. Hurra hurra!

Et par timer kom og gikk, og jeg bestemte meg for å forsøke å sjekke inn på nytt. Denne gangen kom jeg frem til skranken før problemene begynte.

Jeg la pass og visum på skranken. Men før jeg fikk sukk for meg ba damen meg om å søke visum i neste skranke. Jeg forklarte at jeg hadde visum som var kjøpt på den cubanske ambassaden i Norge. Men det hjalp lite. Nå var jeg i USA og måtte ha visum derfra! Transitt i USA er ikke som andre transitter tydeligvis.

Jeg forklarte at jeg ikke hadde vært ute av flyplassen og nettopp hadde ankommet USA. Men til ingen nytte. Nytt visum måtte kjøpes til den nette sum av 100 dollar. Dobbelt så mye som i Norge.

Ikke vet jeg hva som gjorde utslaget… Kanskje var det mine svarte ringer under øynene, møkkete negler, dårlige ånde eller tydelige frustrasjon for å betale for et visum jeg allerede hadde.. Men visum-damen mente det kanskje var mulig å sende meg med det første flyet til Cuba! Uten ekstra kostnad!

Booking-damen tok saken. Og jo det var mulig! Cuba here I come!

Hun begynte å sjekke meg inn, men da dukket neste problem opp. Jeg hadde ikke returbillett. Og det må man ha for å besøke Cuba. Fra USA. Dette har jeg aldri blitt spurt om før. Hverken før eller etter.

Så da måtte jeg kjøpe returbillett til den nette pris av 60 dollar. Denne kunne jeg dog kansellere gratis via epost etter ankomst på Cuba. Men denne prosessen varte og rakk selvfølgelig. Og jeg rakk ikke den første flyvningen likevel.


Så var det bagasjen som skulle sjekkes inn

Og så klart hadde lavprisselskapet spesielle regler. Bagasje over 18 kg ble overvekt. Så der forsvant 30 dollar til..

Endelig, til alles store glede, (tror hun var minst like glad som meg for at jeg var ferdig), var jeg sjekket inn. Sikkerhetskontrollen gikk som en drøm. Uten kø, og uten spørsmål!

Vel på innsiden feiret jeg med en øl til 110 norske kroner. Vel fortjent 😉

Vel fremme på Cuba. Eller?

En liten 50 minutters flytur er det som skiller USA og Cuba. Etter applaus og tårer fra mine medpassasjerer, kunne jeg endelig kjenne den velkjente luften med en eim av sigar og hav, slå mot ansiktet. Dere som har vært på Cuba skjønner hva jeg mener 😉 Denne lukten er helt spesiell.

Etter mer kø-ståing og enda mer venting var jeg endelig klargjort for cubansk jord. Trodde jeg.

 

På vei ut i ankomsthallen, hvor Norge ventet tålmodig , kikket en av tollerne olmt på meg og bagasjen min. Jeg lot som jeg ikke hørte, men jommen kom hun ikke etter meg. Hun stoppet meg og kikket nærmere på bagasje-taggen. Der var det skrevet med store bokstaver. NANO.
Jeg måtte pent ta av meg sekken som skulle til skanning.

Kort fortalt endte det hele med at en stykk sliten Marianne hadde fått nok. Hun endte i tårer på «fortollingskontoret». Norge kom til rescue, men NANO stasjonen forble tapt.

NANO stasjoner er en slags antenne som cubanere bruker for å skaffe seg internett (illegalt) hjemme. Antennen tar inn signalet fra parken. Les mer om internett situasjonen på Cuba her.

Denne NANO stasjonen hadde jeg lett etter i nesten hele Norges land. Både på nett og i butikk. Så jeg ble mildt sagt s u r når de tok denne fra meg.

 

Så for å oppsummere denne reisen…

Jeg tror seriøst det må være min verste reise noen gang. Og jeg har reist en del.

Men nå sitter jeg her i soloppgangen og har glemt alt (nesten). Det er utrolig, men sant. Men det er så verdt det.

4 comments

  1. Det var overraskende mye pes syns jeg
    Fint å høre at du har kommet trygt frem, og gleder meg til å følge deg viderehils Norge❤️

    Lena

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.