Shopping på Cuba

Shopping på Cuba er noe for seg selv. Og mange av våre gjester spør oss: Hvor handler dere egentlig? Vi ser jo ingen butikker! 

Og det er helt riktig. Det er få butikker på Cuba. Og de få som finnes har et svært redusert utvalg. I én butikk kan du finne brus. I en annen ris. I en tredje skinke.

Mye av shoppingen på Cuba skjer i gata. Selgere går gatelangs, og annonserer høyt og tydelig hva de selger. Brød, is, gull eller grønnsaker. Alt selges på gata.  

Det meste av shoppingen på Cuba skjer under bordet. På det svarte markedet. Eller bolsa negra, som cubanerne sier.

Vi hadde ingenting

Så da kan du jo tenke deg hvordan det var da vi hadde kjøpt Casa de Norge. Min mann er fra Las Tunas langt øst på Cuba. Det betyr at han ikke hadde noen eiendeler i Trinidad. Vi måtte begynne helt fra null.

Casa de Norge var bokstavelig talt et skall. Helt tomt. Den første natta sov vi på et håndkle på gulvet. Den andre natta fikk Norge tak i en eldgammel og svinedyr madrass hos nabodama.

Endelig fant vi madrasser

Det tok noen måneder før vi helt tilfeldig kom over madrassalg i en bodega (butikk). Det må sies at vi virkelig hadde flaks. Butikken var fylt til taket med hullete skumgummimadrasser. Så var det om å gjøre å finne de med færrest og minst hull. Vi kjøpte tre madrasser. 800 kr per stykk! Hjemme hadde disse madrassene gått på søppelfyllinga. Jeg fikk nesten sjokk. Og en vanlig cubaner tjener 200 kr måneden. I say no more …

Så var det å få fraktet luksusen hjem. Transporten på Cuba er et annet kapittel. Det er veldig utfordrende. Men vi fant råd. Vi fant en sykkeltaxi som trengte å tjene noen kroner. Han la dem på taket av sykkeltaxien. Og snart var både vi og madrasser trygt hjemme.

Så var det det å få tak i hvitevarer. Den oppgaven føltes helt uoverkommelig. Aldri hadde jeg sett så mye som et kjøleskap eller en elektrisk vifte i butikkene i Trinidad. Det de forøvrig alltid hadde, var rom. Forstå det den som kan.

Jakten begynte. Vi bestemte oss for å utforske de omkringliggende byene. Sancti Spiritus var første by ut, og nummer én på handlelisten var kjøleskap.

En annerledes handletur

I tidenes kuleste taxi, med tidenes største sjåfør og tidenes høyeste forventning, dro vi avgårde. Etter mye svette og to timers kjøring kom vi til Sancti Spiritus. Som ikke skuffet. Vi fant riskoker, kasseroller og elektrisk plate til å lage mat. Etter en halvtime i kø var det endelig vår tur. Jeg gjorde meg klar til å betale for å gå videre til neste butikk. Men den gang ei …

Først måtte de ulike elektriske produktene registreres på min mann Norges adresse. Han måtte dessuten vise legitimasjon, og produktene måtte betales hver for seg. Ekspeditrisen måtte deretter skrive tre ulike garantier for hånd. Én for hver enkelt vare. Og til slutt måtte alle produktene testes. Så mye jobb for å kjøpe tre varer! Og det var bare én dame i kassen. Kanskje ikke så rart at ekspeditrisene stort sett gaper mot deg som sure pædder. Og ikke så rart at det er kø i dette landet!

Så mye jobb for å kjøpe tre varer! Og EN dame i kassen. Kanskje ikke så rart at ekspeditrisene stort sett gaper mot deg som sure pædder. Og ikke så rart at det er kø i dette landet!

Men likevel. Sancti Spiritus hadde mange godbiter å by på. Vi fant til og med en bruktbutikk! De som kjenner meg, vet at jeg e l s k e r bruktbutikker. Denne var riktignok ikke helt som bruktbutikkene i Norge, men like fullt en bruktbutikk. Her fikk jeg etter mye mas gjennomslag for kjøp av en gammel seng. Norge hadde ikke trua, men det hadde jeg 😉

Rett før hjemreisen skjedde det. Vi gikk forbi et butikkvindu og der stod det – kjøleskapet! Det lyste mot oss gjennom et skittent butikkvindu. Nok en jakt kunne begynne. Jakten på å finne transport som kunne frakte kjøleskapet hjem.

En overraskelse

Etter å ha forhørt oss i sentrum innså Norge at vi måtte reise tilbake til busstasjonen for å finne transport. Det er alltid lettere å finne det ved stasjonen. Jeg satt meg til å vente på en benk. For hvis de ser en “yuma” (utlending), stiger alltid prisen betraktelig.

«Tranquila, que yo controllo» (rolig, for jeg har kontroll), sa Norge.

Overraskende raskt kom han tilbake. Og hva hadde han funnet? En gammel begravelsesbil! Jepp. Disse gamle bilene kan brukes til alt. En gang i tiden hadde denne bilen fraktet lik. I dag fraktet den et kjøleskap.

Dagens lærepenge

Jeg hadde mine tvil om denne bilen hadde plass til et kjøleskap. Men er det noe jeg har lært på Cuba, så er det at cubanere er kreative og får til ting jeg ikke trodde var mulig. For det andre har jeg lært at når det gjelder transport, må man ofte ta det som er til rådighet. Og for det tredje har jeg lært: «Ikke bland deg Marianne…».

Men tvilen ble raskt byttet ut med frustrasjon.

Butikken hadde stengt på grunn av “fumigasion”. Det er noe de cubanske myndigheter gjør for å minske forekomsten av mygg. Grønnkledde menn spruter en type røyk inn i husene. Dette skal sørge for at myggen dør. Ikke vet jeg om det fungerer. Jeg har da støtt på en mygg eller to etterpå. Jeg vet bare at det stinker, og man kan ikke oppholde seg i huset mens det pågår. Dermed: Butikken var stengt. Og når noe først stenger på Cuba, så åpner det ikke igjen den dagen. Da var det bare å betale begravelsesbilsjåføren en liten sum, og så sette nesen mot busstasjonen nok en gang.

Dagens lærepenge. Finner du noe på Cuba. Ikke vent!

Vi leide en liten lastebil

Sancti Spiritus hadde hjulpet oss et stykke på vei, men vi manglet fortsatt en rekke ting. Dagen etter bestemte vi oss for å leie en liten lastebil og reise til Cienfuegos, en ganske stor by i nærheten av Trinidad. Nok en minnerik tur ventet oss.

En time etter avtalt tid humpet vi avgårde i vår lille blå lastebil. Vi kjørte gjennom Trinidads brosteinsgater før vi kom ut på hovedveien. Da trodde jeg det var «straka vegen». Men den gang ei. Sjåføren stoppet på det første busstoppet og ropte: «Tjue peso direkte til Cienfuegos!» Fra busskur, hus og hytter kom cubanerne løpende. De trengte seg inn i en tilsynelatende kø for å skaffe seg plass i lastebilen «vår». Transporttilbudet på Cuba er veldig dårlig, og ofte kan man se desperate cubanere vifte med penger langs veiene for å få haik. Overrasket, men dog fornøyde med at vi kunne hjelpe en del folk med transport den dagen, humpet vi videre med tretti cubanere på lasteplanet.

I mål

Vel fremme i Cienfuegos bar det av sted til byens handlegate. Vi fant to butikker som begge hadde ett kjøleskap igjen til salgs. Vi gikk tilbake til den første butikken siden prisen var billigere der. Men hadde vi ikke lært noen ting av turen til Sancti Spiritus? Skulle vi ikke kjøpe det første vi fant?

Da vi returnerte til butikken, var det merkelig stille ved dørene. Og hva hadde skjedd mens vi lette etter et billigere? Fumigasion! Igjen! Kunne det være mulig å ha så uflaks? To ganger?

Vi trasket rundt i frustrasjon og sinne. Etter en times tid gikk vi forbi butikken på nytt. Og jammen hadde den ikke åpnet dørene! Vi trodde ikke våre egne øyne. Endelig hadde vi hellet med oss.

Turen til Cienfuegos ga oss både kjøleskap, aircondition og diverse byggematerialer. Vi var godt fornøyd, men siste utfordring sto for tur. Å få kjøleskapet inn i huset. Men det viste seg å ikke være noe problem. Først kom en mann og spurte om han skulle hjelpe. Norge takket ja, og mens Norge og jeg bar ut de andre sakene, forsvant denne mannen for så å komme tilbake med fem menn til. Alle klare til å bære kjøleskapet inn i huset. Ja, noen ting er bedre på Cuba <3 

Les mer om oppussingen av Casa de Norge her. 

Hva tenker du? Kunne du levd i et land hvor det ikke finnes hverken IKEA eller Montér?