Jeg hadde forventet mye folk, men ikke den mengden som plutselig sto utenfor døra mi i Casa de Norge i Trinidad vinteren 2023. Bønder kom fra landsbygda med hest og kjerre.
Gamle og unge kom fra alle kriker og kroker av byen. Det var nabodamer som ikke kunne lese avisa Granma lenger. Menn som ikke kunne reparere den gamle bilen lenger. Unger som ikke fikk med seg hva læreren skrev på tavla.
Før jeg dro til Cuba denne gangen, hadde jeg vært hos Alliance Optikk og fått opplæring i hvordan jeg skulle teste synet på den enkelte. Plakaten med bokstaver i ulik størrelse hadde jeg hengt opp i stua, og Casa de Norge var klar for innrykk. Brillene hadde jeg sortert etter langsynt og kortsynt, men jeg må innrømme at det raskt ble kaos da folk begynte å komme inn.
Jeg fant tidlig ut at jeg bare måtte la noen få slippe inn av gangen. Køen foran huset ble derfor lengre og lengre, og støyen av all pratingen ute på gata ble sterkere og sterkere. Det er heller ikke uvanlig på Cuba at det blir litt knuffing i køer. Jeg ville derfor være føre var, hevet stemmen betraktelig, og ba køståerne om å å ta det rolig. Naboene våre må nok ha fått seg litt av et sjokk av å se den utenlandske “yumaen” heve stemmen ute i gata, for det er de ikke vant til.
Tre dager til ende
Jeg holdt på i tre dager. Begynte etter frokost, og holdt på til solnedgang. Den andre dagen forsto jeg at cubanerne i køen hadde lagd et køsystem. Typisk Cuba! Det er mye som ikkefungerer i dette landet, men kø er de gode på. Og det er kanskje ikke så rart, siden det er kø for å få tak i det meste, enten man skal kjøpe brød eller inn i banken.
Folkene i køen hadde lagd lapper med nummer som de selv delte ut til den enkelte. På den måten slapp de å stå utenfor huset vårt hele dagen. Det var en god ordning for dem og ikke minst for meg og Casa de Norge. Ja, at cubanere er kjent for å være veldig kreative, er noe jeg kan skrive under på.
Jeg vet ikke hvor mange som var innom Casa de Norge disse dagene, men det var flere hundre. Det var mange jeg kunne hjelpe, men dessverre ikke alle. Spesielt var det mange eldre som jeg ikke kunne bistå, siden mange av dem var nærsynte. Dermed gikk jeg raskt tom for briller med denne styrken.
De gamle på Cuba er kanskje de som har ekstra behov for og glede av gode briller. For mange er nemlig praten med naboen, og det å lese lokalavisa, dagens høydepunkt. Enkelte tok derfor til tårene da de endelig klarte å se bokstavene igjen. Det var virkelig rørende å se, og jeg måtte flere ganger kjempe mot klumpen i halsen.
Det skjærer meg i hjertet at så mange cubanere får livene sine så begrenset på grunn av noe så enkelt som briller. Men nå ser jeg fram til å kunne hjelpe enda flere.
Takk til Alliance Optikk som har gjort dette mulig. Du kan lese mer om brille prosjektet for 2025 her.
Fire optikere reiser nedover med briller og utstyr for å teste synet til hundrevis av cubanere. Du kan fortsatt gi dine gamle briller til en Alliance butikk og bidra til at en cubaner får synet igjen.
TAKK