Det er så mye jeg kunne sagt etter brilleutdeling vi har hatt her i Casa de Norge denne uken, at jeg kunne skrevet en bok om det.
For akkurat en uke siden slapp vi ordet i nabolaget. Vi hadde laget lapper med timeavtaler for å unngå kaos foran huset. Et døgn etter var alle lappene borte.
Mandag kom fire optikere fulle av pågangsmot. De hadde kommet seg gjennom tollen, og Cuba var to tusen briller rikere!
Tirsdag åpnet vi dørene kl 08.00. Det var overraskende rolig utenfor huset. Et par ganger i løpet av dagen måtte vi ut og be folk spre seg. Men det gikk over all forventning.
Huset ble delt i fire ulike soner. Registrering, scanning, testing og utdeling. Maken til proft opplegg og flinke folk!
Nærmere seks hundre mennesker var innom huset disse tre dagene. Seks hundre historier. Her er tre av de.
En ung dame med oppsatte rastafletter hadde ankommet utdeling-stasjonen til Aina. Hun prøvde ulike briller, og endelig var det noen som passet. Hun falt på kne, strigråt og lovpriset Gud for at optikerne hadde kommet.
En bestemor kom med to barnebarn. Det er mye grå stær på Cuba, og det er viktig å beskytte øynene mot solen. Denne bestemoren ble veldig glad da barnebarna fikk solbriller.
16-åringen hadde så dårlig syn at han må ha hatt en veldig vanskelig skolegang uten briller. Kanskje var det derfor han hadde sluttet på skolen og begynt som baker. Han var én av noen få unge med store synsproblemer som optikerne skal skaffe briller til hjemme i Norge. Jeg gleder meg til å putte disse brillene i kofferten ved neste Cuba-tur, og dele de ut når jeg kommer hjem til mitt hjem nummer to.
En eldre mann med grå stær, så gammel at han helt sikkert kjempet for Fidel og co, fikk en lesebrille så han kunne se bokstavene igjen. Tårene sto i øynene på både ham og datteren som fulgte ham. Han hadde ikke sett en bokstav på så lenge, noe som gjorde at han nesten ikke husket hva dem het. Smilet gikk nesten rundt da han husket den ene bokstaven etter den andre!
Tusen takk til alle som har gitt sine gamle briller, takk til Oda, Aina, Ivar og Monika og Alliance Optikk, og ikke minst takk til Alexis, Indira og Ailen som sørget for mat, renhold, organisering, tolking og planlegging både før og etter disse tre dagene.
Sammen er det faktisk mulig å gjøre verden til ett litt bedre sted.