Da jeg flyttet til Cuba, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle dele hus med min cubanske svigermor. Men det var mye jeg ikke så for meg. For eksempel hvor vanskelig det skulle være å få tak i varer på Cuba. At det ikke finnes møbelbutikker, eller at man ikke finner maling. Men nok om det. Den historien kan du lese mer om her. For i dag skal det handle om min svigermor, Ana, og hennes far, Falcon.
Mens Europa bygde seg opp etter første verdenskrig, var det andre omstendigheter i Karibia. Haiti var da som nå, et av verdens fattigste land. Som alltid når fattigdom eller krig truer, forsøker de rammede å flykte. Mange haitianere søkte lykken på Cuba. De jaktet på et bedre liv for seg og sine etterkommere. Og Ana var en av disse etterkommerne.
I 1925 satt German Falcon fra Haiti sjøbein sammen med sine tre brødre. På denne tiden solte Cuba seg i skinnet fra sukker- og kaffeproduksjon.
Behovet for sterke rygger som kunne høste og bære, var stort. Derfor dro German og hans tre brødre, ut på havet i en liten båt. Tanken var at de skulle reise over for å jobbe, tjene penger, og så reise tilbake for å leve det gode liv hjemme på Haiti. Men det ble ingen retur på noen av dem.
Det var hardt arbeid som ventet 22-åringen på Cuba. Betalingen på plantasjene var elendig, og livet var hardt. Jobben besto i å kutte sukkerrør på landsbygda langt øst i landet. Men German var full av pågangsmot. Og etter noen år møtte han en kvinne. Også hun fra Haiti. Og i 1945 ble Ana født.
Arbeid på kaffe- og sukkerplantasjer
Ana vokste opp i en liten by langt øst på Cuba. Moren hadde nok å gjøre som hjemmeværende med to barn, og far German jobbet på sukkerplantasjene. De voksne snakket kreol, som var språket på Haiti. På Cuba snakket de spansk, og Ana vokste opp med både spansk og kreol. Men noe skriftmål hadde de ikke. Ingen av dem kunne lese eller skrive.
Når det var sesong for kaffe, reiste hele familien til fjells for å jobbe på kaffeplantasjene. Ana forteller at arbeidet med kaffe var ekstremt hardt på grunn av det bratte terrenget. Da bodde de i små trehus med stråtak, og barna arbeidet på plantasjene sammen med sine foreldre.
Skole kostet penger, og det var kun plantasjeeiere og sukkerbaroner som hadde penger til å sende barna sine på skole. Det fantes offentlige skoler, men disse var svært få og det fantes ikke lærere. Sykehus og leger kostet også penger. Hadde man ikke penger, var veien til sykdom og død kort.
En smeltedigel av lykkesøkere
Det var ikke bare haitianere som reiste til Cuba på jakt etter lykken. Folk fra alle verdenshjørner dukket opp på øya. Kinesere åpnet butikker, og spanjoler gjorde stor suksess som sukkerbaroner. Slaveriet ble avsluttet i 1895 så frigitte slaver og deres barn, utgjorde en stor gruppe med arbeidskraft. Og på 1950-tallet gjorde den amerikanske mafiaen sitt inntog på Cuba. I Havanna bygde de eksklusive casinoer hvor de møttes til romdrinker og sigarrøyking. Her kunne de diskutere sine lyssky businesser i ro og fred.
Cuba var en smeltedigel av mennesker fra hele verden som var på jakt etter drømmen. Men én ting er jakten på drømmen. Noe annet er å leve drømmen. For den kan av og til bli et mareritt. Ana forteller at det var mange som måtte ty til tigging på gata. Livet var hardt, og det viktigste var ikke hvordan mat man spiste, men om man fikk mat på bordet.
Cuba var altså en smeltedigel av drømmer. Og i disse dager var det at en ung mann ved navn Fidel også begynte å drømme om Cuba.
Fidel Castro
På denne tiden var det noen få landeiere som eide størsteparten av jorda på Cuba. De solgte sukker til Europa og mesket seg i sin rikdom. Arbeiderne betalte regningen, og fattigdommen var stor. Fidel Castro mislikte sterkt de store forskjellene i det cubanske samfunnet. Fidel mente at de som arbeidet med jorda, også burde eie jorda. Kampen mot urettferdighet ble hans visjon. Og for å utjevne forskjellene sørget han for tilgang til skoler og sykehus. Slik hadde det seg at Ana, lærte å skrive og lese i en alder av 15 år. Den cubanske revolusjonen var et faktum.
Øynene til Ana skinner
Øynene til Ana skinner når hun forteller om tiden etter revolusjonen. Det ble opprettet skoler for alle i by og på bygd. De som lærte kunsten å skrive og lese, fikk i oppgave å reise rundt i landet for å lære ferdigheten bort til flere. Skolegang ble gratis for alle. Ana lærte å lese og skrive, og etter hvert utdannet hun seg som syerske.
Etter revolusjonen tok den cubanske stat kontroll over sukkerproduksjonen. Jordeierne og sukkerbaronene mistet sine landområder og dermed sin makt. En del flyktet til USA. Mange av cubanerne i USA i dag er etterkommere av disse. De ble fratatt hus og land, og nettopp derfor er hatet fortsatt stort mot den cubanske stat.
German fant drømmen
German Falcon som hadde fulgt drømmen om et bedre liv, hadde funnet det. Han ble skilt fra sin kone, men kjøpte et hus i Las Tunas øst på Cuba. Der levde han hele sitt liv sammen med datteren Ana, min cubanske svigermor, og sine to barnebarn, Norge og Roberto.
På sine eldre dager begynte German med loddsalg, som han tjente gode penger på. Lotteri var og er veldig populært på Cuba. Samtidig var han kjent som en svært sjenerøs mann som alltid delte av sine goder. Han verken røykte eller drakk. Han sparte alltid sine penger for å kunne spise godt. Noe som viste seg å være lurt, for han ble hele 103 år gammel!