Året 2020. Katastrofeåret, karanteneåret, inneåret, corona-året. Det er mye man kan si om dette. For oss har det vært snu-på-hode-året. Alt det vi hadde sett for oss, har blitt snudd på hodet.
Året startet med helstekt gris, rom, venner, gjester og familie hjemme hos oss i Trinidad. En uforglemmelig nyttårsaften.
Hele verden i stua
Januar og februar var travle måneder. En gruppe med ti nordmenn var på rundreise med oss i januar. De hadde matlagingskurs med Norge, og de var på “Bak kulissene-tur” med Dailena og besøkte gatene utenfor sentrum av Trinidad. Her lærte de om skolesystemet, bodegasystemet og samfunnet generelt. Vi hadde dansekurs i patioen og det var mange lange kvelder med mye morro.
Vi hadde gjester fra flere verdensdeler, og alle må skrive en hilsen på veggen vår før de drar.
Kontraster
Vi besøkte katte- og hundehjemmet, hadde med gaver fra turister; klær, toalettsaker, og kjøtt kjøpt for penger som nordmenn har gitt oss.
Vi dro på ferie til Cayo Santa Maria for å feire bursdagen min. Og det var helt magisk.
Vi fikk besøk av den norske kunstneren Sandie Carol og hennes franske mann som er regissør. De var på rundreise i vår regi, og i bytte fikk vi et fantastisk veggmaleri og en regissert filmsnutt.
Se nydelige Miss Sunshine i patioen.
Er du interessert i hennes verker kan du se mer her.
Og her er filmen fra deres rundreise på Cuba.
Påkjørt hund
Men det var absolutt ikke bare fryd og gammen i år 2020. Vi fant en påkjørt hund som lå i veikanten. Den bke brakt til veterinær, og etter hvert fikk den et nytt hjem. En fantastisk gård i utkanten av Sancti Spiritus. Eieren, Yoanna, er veterinær og tar til seg skadde hunder. Hun gir dem behandling, mat og et hjem. Dessuten forsøker hun å adoptere bort de hun kan, men det er vanskelig. Per dags dato har de over 80 hunder.
Vi fikk den til veterinær og etter hvert fikk den et nytt hjem. En fantastisk gård i utkanten av Sancti Spiritus. Eieren, Yoanna, er veterinær og tar til seg skadde hunder. Hun gir de behandling, mat og et hjem. Hun forsøker å adoptere bort de hun kan, men det er vanskelig. Per dags dato har de over 80 hunder.
Jakten på verdens beste piña colada
Vi reiste også til Piñar del Rio. Der bodde vi på en liten gård langt inn i skogen. Enkel standard, men så eksotisk. Perfekt å legge inn i våre rundturer. Det ekte Cuba.
Etter et par netter reiste vi videre. Turen gikk til Viñales, hvor vi skulle finne Cubas beste Piña colada! Flere av våre gjester hadde fortalt om et sted som hadde helt fantastiske Piña coladas. Ja, de skulle faktisk være bedre enn Norge sine! (Hans Piña colades er nesten verdenskjente , he, he.) Vi fant stedet til slutt, men det var ikke uten utfordringer.
Vi hadde ikke noe gatenavn, ei heller noe navn på verken sted eller person. Det vi hadde var et bilde og en beskrivelse av stedet. I to dager lette vi. Vi spurte de lokale om hjelp, og noen guidet oss i riktig retning, mens andre guidet oss helt feil. Typisk Cuba. Uansett fikk vi nye venner.
Filmen om veien til verdens beste piña colada kan du se her:
Reisebloggeren Reiseperler kom på besøk. Hun skrev herlige reisebrev hjem til vinterfrosne nordmenn. Både hun og dattera fikk svingt seg også.
Les mer om hennes opplevelse av Cuba her.
Generelt var det mye promotering dette året. Alt lå til rette for et supert år.
Men så smalt det. Nedstengning.
Nedstengning
Vi kom til Norge omtrent samtidig med viruset. Vi slapp akkurat unna karantene, men Erna stengte ned landet litt etter litt, og jeg skjønte at livene våre kom til å bli veldig annerledes fra da av. Alle planlagte turer ble avlyst, og jeg begynte å jobbe i skole- og helsevesenet igjen. De hadde behov for flere hender. Vi var takknemlige for å være i Norge, men savnet etter Cuba var stort. Land etter land stengte ned. Cuba også.
Vi forsøkte å leve livet i Norge. Vi var på camping med vår nye lille campingbil, vi pusset opp leiligheten, og vi besøkte den norske fjellheimen. Var sammen med venner og familie. Men under lå en uvisshet og tristhet. Alt det vi hadde bygget opp var revet ned.
Men vi har vært heldige tross alt. Vi to har vært i samme land, begge har hatt en jobb å gå til, og ingen vi kjenner, har blitt syke. Og livet i Norge var som et paradis i forhold til Cuba i disse tider.
Livet gikk sin gang. Det er bare å henge på, for selv om man tror man har kontroll på alt, har man ingen kontroll i det hele tatt. Og det er kanskje nettopp det vi har lært av 2020. Livet må leves, for vi har ingen kontroll. Menneskeheten var kanskje på vei til å tro at de kontrollerte hele verden og mere til. Og derfor sa verden ifra. Var det sånn?
Nå håper jeg verden gir oss en ny sjanse, slik at vi nok en gang kan utforske spennende kriker og kroker. Slik at vi kan drikke verdens beste piña colada, redde løshunder og bli kjent med folk fra hele verden.
Godt nytt år alle sammen!