Mitt amerikanske mareritt

Endelig er det mulig å fly til Cuba via USA. Etter mange år med sanksjoner har USA åpnet for flyvninger mellom de to landene. Jeg var kjapp med å bestille en av de første flyturene. Det ble en reise jeg aldri
glemmer.

Les mer fra vår Cuba-blogg her.

Fly via USA

Onsdag kveld ankom jeg Miami og Fort Lauderdale. Klokken var syv, og jeg måtte overnatte på flyplassen til dagen etter. Flyet til Cuba gikk torsdag klokken 15, og jeg skulle etter planen være i Havanna klokken 16. Jepp, det er kun én time som skiller kapitalismens høyborg fra kommunismens stolthet.

Jeg hadde en natt på flyplassgulvet i Miami i vente. Men før det. En hel del venting!

Kø og atter kø

Først ventet en kø for å registrere fingeravtrykk og ta bilde av ansikt. Så ventet en ny kø for passkontroll. Deretter en kø for kontroll av visum og tollbeviser. Jeg hadde søkt ESTA-visum på forhånd, men måtte likevel gjennom alt dette. Og det kun for en mellomlanding. Ting tar tid i USA. 

Så var det kø for å hente ut bagasjen. Den måtte sjekkes inn på nytt. Kofferten min kom med en gang, mens sekken min kom en halvtime senere. Da hadde alle andre fra min flyvning fått sin bagasje, og jeg var lettere desperat. O-lykke, tenkte jeg da den endelig kom.

Etter all ventingen hadde jeg et blodsukker i kjelleren. Jeg fant heldigvis en hamburgerbar. Her var det gratis refill av brus og dyr hamburger. Yeah! Deretter slentret jeg rundt for å finne en komfortabel krok å sove i. Først prøvde jeg å legge meg på en benk sammen med andre reisende. Men det fungerte ikke. Etter litt om og men fant jeg en skjermet krok. Perfekt! 

Jeg var svært fornøyd med valg av soveplass og at jeg hadde tatt med mors hjemmestrikka
ullteppe. Airconditionen sto nemlig på for fullt. Jeg sovnet. Men klokka fem våknet flyplassen
til liv. Da var det umulig å sove mer, og moroa kunne begynne.  

Innsjekking

Da jeg våknet, var mobilen og pc-en nesten tom for strøm. Jeg hadde ikke med meg adapter,
og et slikt var kun til salgs på innsiden av sikkerhetskontrollen.
Jeg måtte sjekke inn på nytt etter mellomlandingen, og hadde derfor ikke vært igjennom
sikkerhetskontrollen. Jeg fant en innsjekkingsautomat, men den fungerte ikke. Så fant jeg en
annen, men en sikkerhetsvakt kom bort til meg og kunne fortelle at siden jeg skulle til Cuba,
måtte jeg sjekke inn i skranken. Og da måtte jeg vente til klokken ble syv. Ok. En time til
skulle jeg vel klare.

Etter nok en time på gulvet, annonserte de innsjekking til Cuba. Jeg spratt opp og var en av de første i køen. Men gleden ble kortvarig. En dame kom bort og spurte om alle som sto i køen, skulle være med på den første flyvningen til Cuba. Jeg skulle så klart være med på den andre. Da var gode råd dyre, og jeg måtte pent komme tilbake senere.

Slukøret og lettere forbanna slentret jeg nok en gang gjennom gangene. Men denne gangen fant jeg en café med USB-porter! Så jeg fikk litt liv i telefonen.

Et par timer kom og gikk, og jeg bestemte meg for å prøve lykken på nytt. Denne gangen kom jeg frem til skranken før problemene startet.

Jeg la pass og visum på skranken. Men før jeg fikk sukk for meg, ba damen meg om å søke visum i neste skranke. Jeg forklarte at jeg hadde visum som var kjøpt på den cubanske ambassaden i Norge. Godt forberedt! tenkte jeg, Men det hjalp lite. Når jeg var på amerikansk jord, måtte jeg ha visum derfra. Transitt i USA er ikke som andre transitter tydeligvis.

Jeg forklarte at jeg nettopp hadde ankommet USA og ikke hadde vært ute av flyplassen. Men til ingen nytte. Nytt visum måtte kjøpes til den nette sum av 100 dollar. Dobbelt så mye som i Norge.

Ikke vet jeg hva som gjorde utslaget … Kanskje var det de svarte ringene under øynene eller den dårlige morgenånden. Men plutselig annonserte damen at det kunne være mulig å sende meg med det tidligste flyet til Cuba. Uten ekstra kostnad!

Men så dukket neste problem opp. Jeg hadde ikke returbillett. Og det måtte man ha for å fly til Cuba fra USA. Til tross for mine mange reiser til Cuba hadde jeg aldri blitt bedt om dette tidligere. Men det var ingen bønn. Jeg måtte kjøpe returbillett til den nette pris av 60 dollar. Denne kunne jeg visstnok kansellere gratis via epost, men etter ankomst på Cuba. Men dette kjøpet tok så lang tid at jeg ikke rakk den første flyvningen til Cuba likevel. Maks uflaks. Nok en gang.

Og ikke nok med det. Jeg fløy med lavprisselskapet Spirit. De hadde spesielle regler for bagasje. Alt over 18 kg ble overvekt. Så der forsvant 30 dollar til.

Endelig, til alles store glede (tror damen i skranken var minst like glad som meg), var jeg sjekket inn. Sikkerhetskontrollen gikk som en drøm. Uten kø, og uten spørsmål!

Vel overstått ble det feiring på innsiden med en øl til 110 norske kroner. Vel fortjent 😉

Fortolling

En liten time senere landet jeg på Cuba. Til applaus og tårer fra mine medpassasjerer. Flyet var nemlig fullastet med cubanere som ikke hadde vært i hjemlandet på mange år. Endelig kunne de kjenne den velkjente duften av sigar og hav slå mot ansiktet. Dere som har vært på Cuba, skjønner hva jeg mener;)

Noen runder til med venting, og endelig var jeg klar for cubansk jord. Trodde jeg.

Etter å ha hentet ut bagasjen, var jeg på vei ut i ankomsthallen, kikket en toller surt på meg. Hun ropte etter meg, men jeg lot som jeg ikke hørte. Men jommen kom hun ikke etter meg. Hun kikket nærmere på bagasjetaggen. Der var det skrevet med store bokstaver. NANO. Jeg skjønte ingenting, men måtte pent ta av meg sekken, som nå skulle til kontroll.

Kort fortalt endte det hele med at en sliten Marianne hadde fått nok. Jeg endte i tårer på fortollingskontoret uten å skjønne noe som helst. Spansken min var ikke stødig nok til å forstå hva som skjedde.

Etter en stund kom min mann,  Norge, meg til redning. Han kunne fortelle at det var forbudt å ha med NANO-stasjon inn i landet. For dette er en antenne som man monterer i huset sitt. Med den kan en ta inn wi-fi-signaler fra parker. Cubanere bruker det for å skaffe seg internett hjemme.

Denne NANO-stasjonen hadde jeg lett etter lenge, og jeg ble mildt sagt forbannetda de tok den fra meg. Men jeg var på plass. På plass på Cuba etter min livs verste reise. Jeg skal aldri, aldri fly via USA igjen.

Hva er din verste flyreise?