Aldri igjen

Endelig er det mulig å fly til Cuba via USA. Etter mange år med sanksjoner har USA åpnet for flyvninger mellom de to landene. Jeg var kjapp med å bestille en av de første flyturene- En flytur jeg sendt vil glemme.  

Onsdag ankom jeg Miami og Fort Lauderdale. Klokken var syv og jeg måtte overnatte på flyplassen til dagen etter. Flyet til Cuba gikk torsdag klokken 15.00 og jeg ville være i Havanna klokken 16.00. Jepp, det er kun 1 time som skiller kapitalismens høyborg fra kommunismens stolthet. Jeg hadde en natt på flyplassgulvet i Miami i vente. Men før det. En hel del venting!  

Kø og atter kø

Først ventet en kø for å registrere fingeravtrykk og ta bilde av ansikt. Så ventet en ny kø for passkontroll. Deretter en kø for kontroll av visum og tollbeviser. Jeg hadde søkt ESTA visum på forhånd, men måtte likevel gjennom alt dette. Og det kun for en mellomlanding. Ting tar tid i USA. 

Så var det kø for å hente ut bagasjen. Den måtte sjekkes inn på nytt. Kofferten min kom med en gang. Sekken min kom en halvtime senere. Da hadde alle andre fra min flyvning fått sin bagasje, og jeg var lettere desperat. O-lykke, da den endelig kom!

Etter all ventingen hadde jeg et blodsukker i kjelleren. Jeg fant en hamburgerbar. Her var gratis refill av brus og dyr hamburger. Yeah! Deretter slentret jeg rundt for å finne en komfortabel krok å sove i. Først prøvde jeg å sove på en benk sammen med andre reisende. Men det fungerte ikke. Etter litt om og men fant jeg en skjermet krok. Perfekt! 

Svært fornøyd med valg av soveplass (og at jeg hadde tatt med mors hjemmestrikka ullteppe.. Air-condition sto på for fullt) sovnet jeg. Men klokken fem våknet flyplassen til liv. Da var det umulig å sove mer, og moroa kunne begynne.  

Innsjekking

Da jeg våknet var jeg nesten tom for strøm både på PC og telefon. Ikke hadde jeg med adapter og jeg hadde selvfølgelig all reise-dokumentasjon på mobilen. Jeg fant en innsjekkingsautomat hvor jeg kunne scanne passet mitt. Men den fungerte ikke. Jeg fant en annen, men en sikkerhetsvakt kom til bort til meg, og kunne fortelle at siden jeg skulle til Cuba måtte jeg sjekke inn i skranken. Og da måtte jeg vente til klokken ble syv. Ok. En time til skulle jeg vel klare.

Etter nok en time på gulvet, annonserte de innsjekking til Cuba. Jeg spratt opp og var en av de første i køen. Men gleden ble kortvarig.  En dame kom bort og spurte om alle som sto i køen skulle være med på den første flyvningen til Cuba. Jeg skulle så klart være med på den andre. Da var gode råd dyre og jeg måtte pent komme tilbake senere.

Slukøret og lettere forbanna slentret jeg nok en gang gjennom gangene. Men denne gangen fant jeg en cafe med USB porter! Så jeg fikk litt liv i telefonen. Et par timer kom og gikk, og jeg bestemte meg for å prøve lykken på nytt. Denne gangen kom jeg frem til skranken før problemene startet.

Jeg la pass og visum på skranken. Men før jeg fikk sukk for meg ba damen meg om å søke visum i neste skranke. Jeg forklarte at jeg hadde visum som var kjøpt på den cubanske ambassaden i Norge. Godt forberedt! Men det hjalp lite. Når jeg var på amerikansk jord måtte jeg ha visum derfra. Transitt i USA er ikke som andre transitter tydeligvis.

Jeg forklarte at jeg ikke hadde vært ute av flyplassen, og nettopp hadde ankommet USA. Men til ingen nytte. Nytt visum måtte kjøpes til den nette sum av 100 dollar. Dobbelt så mye som i Norge.

Ikke vet jeg hva som gjorde utslaget, men plutselig sa damen at det kanskje ville være mulig å sende meg med det tidligste flyet til Cuba! Uten ekstra kostnad! Jeg trodde ikke mine egne ører. Men da hun begynte innsjekkingen møtt vi brått på neste problem. Jeg hadde ikke returbillett. Og det måtte man ha for å fly til Cuba fra USA. Til tross for mine mange reiser til Cuba hadde jeg aldri blitt bedt om dette tidligere.

Men det var ingen bønn. Jeg måtte kjøpe returbillett til den nette pris av 60 dollar. Denne kunne jeg kansellere gratis via epost, etter ankomst på Cuba. Men dette kjøpet tok så lang tid at jeg ikke rakk den første flyvningen til Cuba likevel. Maks uflaks. Nok en gang. Og ikke nok med det. Jeg fløy med lavprisselskapet Spirit. De hadde spesielle regler for bagasje. Alt over 18 kg ble overvekt. Så der forsvant 30 dollar til..

Endelig, til alles store glede (tror damen i skranken var minst like glad som meg), var jeg sjekket inn. Sikkerhetskontrollen gikk som en drøm. Uten kø, og uten spørsmål!

Vel overstått ble det feiring på innsiden med en øl til den nette pris av 110 norske kroner.

Vel fremme på Cuba. Eller?

En liten time senere landet jeg på Cuba. Til applaus og tårer fra mine medpassasjerer. Flyet var fullastet med cubanere som ikke hadde vært i hjemlandet på mange år. Endelig kunne de kjenne den velkjente duften av sigar og hav slå mot ansiktet. Dere som har vært på Cuba skjønner hva jeg mener;)

Noen runder til med venting, og endelig var jeg klar for cubansk jord. Trodde jeg…

Etter å ha hentet ut bagasjen, og på vei ut i ankomsthallen, kikket en toller surt på meg. Hun ropte etter meg, men jeg lot som jeg ikke hørte. Men jommen kom hun ikke etter meg. Hun kikket nærmere på bagasjetaggen. Der var det skrevet med store bokstaver. NANO. Jeg skjønte ingenting, men måtte pent ta av meg sekken som skulle til kontroll…

Kort fortalt endte det hele med at en sliten Marianne hadde fått nok. Jeg endte i tårer på fortollingskontoret uten å skjønne noe som helst. Spansken min var ikke stødig nok til å forstå hva som skjedde. Etter en stund kom Norge til rescue. Han kunne fortelle at det var forbudt å ha med NANO stasjon inn i landet. NANO stasjon er en antenne som man monterer i huset sitt, og gjør at man kan ta inn WI-FI signaler fra parker. Cubanere bruker det for å skaffe seg internett  hjemme. Denne NANO stasjonen hadde jeg lett etter lenge, og jeg ble mildt sagt forbannet når de tok den fra meg. Men jeg var på plass. På plass i Cuba etter min livs verste flytur. Jeg skal aldri, aldri fly via USA igjen.

Les mer fra vår Cuba-blogg her.

Hva er din verste flyreise?