Den cubanske landsbygda er og blir min favoritt. Det fikk jeg erfare igjen, da vi besøkte familien til Norge langt, langt ut på den cubanske landsbygda.
Den cubanske landsbygda
Min svigermor, Ana, har familie som bor på gård “in the middle of nowhere”. Nærmere bestemt Las Calabazas. Direkte oversatt – Gresskarene. Her dyrker de grønnsaker, har griser, okser og kalkuner. Hest og kjerre er transportmiddelet.
Ana hadde lenge ønsket å besøke denne familien. Hørt om Las Calabazas? Antagelig ikke, for dette er en liten by mellom Las Tunas og Holguin øst på Cuba. Her hadde ikke mange turister vært før oss, tør jeg påstå.
Overraskende besøk
Det spesielle var at ingen visste at vi kom. Denne familien har nemlig ikke telefon, så det var rett og slett ikke mulig å gi beskjed.
Siri og jeg byttet på å kjøre. Vi var begge veldig skeptiske da svigermor sa vi skulle ta av på en meget enkel grusvei, der det så ut som at ingen bil hadde kjørt før oss. Veien besto av jord, grus og stein og var beregnet for okser, hester og traktorer.
Vi skulle ikke så langt heldigvis. Etter en humpete sving kom vi til noen hus som lå tett i tett. Rundt omkring vokste det avocadotrær og bananplanter. En hest sto i skyggen og slappet av. Okser drakk vann fra en stor balje. Og høner hakket i jorda etter innsekter.
Svigermor hoppet ut av bilen og gikk mot det første huset med faste skritt. Vi hørte et hyl, og ut kom en dame med tørkle på hodet og hullete klær. Gjensynsgleden var til å ta og føle på. Det var mange, mange år siden disse damene hadde sett hverandre. Kaffen ble satt til koking, rommen ble plassert på bordet, og dominobrettet ble tatt frem og satt på et bord i skyggen. Det var duket for fest!
Jordbruk fra 1800-tallet
Nær og fjern familie satte turen mot hovedhuset for på hilse på, og etterpå ble vi vist rundt i alle nabohusene. Far sjøl kom fra jordet på majestetisk vis.
Her bodde folk tett på hverandre. Alle jobbet med jordbruk, og nå var det maisproduksjon som sto i fokus. Okser sto for arbeidet med å pløye jorda, og hest var transportmiddelet. Det var som å komme 200 år tilbake i tid.
Gaver
Det var en liten skole i nabolaget som tilbød undervisning opp til 4. klasse. Vi delte ut fargestifter og ark til denne dem. Etter 4. klasse måtte elevene reise til Las Calabazas by, som lå tre kilometer unna. Tre kilometer med hest og kjerre. Vi delte også ut regnkeper, som helt sikkert ville komme godt med.
I tillegg samlet vi folk i landsbyen og delte ut briller, klær, medisiner, Bh-er og toalettsaker. Og gud som jeg svetta, for det var minst 45 varmegrader på det rommet.
Det ble både latter, glede og gråt. Briller var det som skapte størst glede. Kan du tenke deg hvordan det er å se etter mange år med uklart syn? Det må være fantastisk. Det å oppleve at en mann hopper opp og ned av glede fordi han endelig kan se igjen, unner jeg alle å oppleve.
Har du ubrukte briller som støver ned i en skuff? Gi dem til oss! Vi tar de med til Cuba, hvor de får nytt liv.
Barna fikk klær, sko og leker. Bh-er førte til mange smil og beundrende blikk. Vi hadde med så mye fint. Mye takket være våre gjester som har lagt igjen mange kofferter med klær og andre ting.
Vi fikk også delt ut paracet, plaster og desinfeksjonsmiddel, som kommer veldig godt med på bygda.
Les flere tips angående gaver til cubanere.
Kalkun-slakt
Mens vi delte ut gaver, sto svigermors kusine over grytene, for gjester skal ikke gå sultne på Cuba. Det slaktes heller et dyr enn at gjester ikke skal få mat. Som sagt så gjort. En kalkun måtte bøte med livet den dagen.
Maten ble lagd på en måte jeg kun har sett på film. Jeg lar bilder tale for seg.
Gulvet var av jord, og bikkjer og høner gikk rundt bena våre. Først ble kalkunen slaktet, deretter ribbet for fjær. Så svidde hun bort alle småfjærene på kalkunen. Deretter ble kalkunen renset og kokt i en stor gryte. Og snart var middagen klar.
Så satt vi der da. Under avocadotreet langt ute i huteheita, og spiste hjemmeslaktet kalkun. Og det mens kalkunens brødre og søstrene svinset rundt oss. Og maten. Ja, den er noe av det beste jeg har spist på Cuba. Hjemmelagd mat er og blir best.
Etter middag var det på tide å ta farvel. Vi hadde en lang reise foran oss. Vi skulle videre til Holguin og Bayamo.
En fantastisk dag gikk mot slutten. En helt unik opplevelse var det. Ja, faktisk en av de fineste dagene jeg har opplevd i hele mitt liv.
Etter mange lange klemmer, og ønsker om at vi skulle komme igjen snarest mulig, kom vi oss på veien. Med hodet fullt av tanker og hjertet fullt av følelser. Den cubanske landsbygda setter spor.
Det tok tid å sovne den kvelden.
Lurer du på noe angående Cuba? Om det gjelder gaver til cubanere, eller generelt det å reise på Cuba? Spør i kommentarfeltet, eller skriv til oss da vel.