En dag for minnebøkene

Det var en dag for minnebøkene. En av de morsomste dagene på Cuba for min del. Vår kompis Pedro er fra en landsby utenfor Trinidad. Nærmere bestemt San Pedro. Vi hadde lenge snakket om å kunne besøke ham, og nå fikk vi det endelig til.

Frøydis, en venninne fra Norge, Siri, som er på work and travel hos oss, min mann Norge, og jeg skulle endelig få oppleve den cubanske landsbygda. Uten filter!

Les om Work & Travel.

De eneste turistene

Etter 30 minutters kjøring i en gammel, blå amerikaner kom vi til en støvete grusvei. Der tok vi av, og så kjørte og kjørte vi. Forbi griser, kuer og hester. Av og til så vi et menneske, og en sjelden gang en motorsykkel. Vi var den eneste bilen. Og absolutt de eneste turistene.

Veien besto av sand, grus og hull. Store hull. Noen var forsøkt tettet igjen med store steiner. Snart kom vi til noen enkle murhus. Utenfor sto voksne og barn som kikket nysgjerrig. Her hadde det ikke vært mange turister før oss!

En ekte cowboy

Endelig delte veien seg, og flere hus kom til syne. Der dukket også vår mann opp, som tatt ut fra en gammel westernfilm. Pedro, som når han besøker oss i Trinidad kler seg pent med gullsmykker og joggesko, kom nå ridende imot oss på en svær hingst. Med cowboyhatt på hodet, tyntnappede øyenbryn og et bredt, hvitt smil i det brune ansiktet. Jeg følte jeg hadde gått langt mer enn 50 år tilbake i tid. Nå var jeg mer 200 år tilbake. I gode gamle westernland.

Løse pupper

Pedro viste vei, og vi ble tatt imot av far, stemor, tre hunder, ei purke, et tre dager gammelt føll og ei hoppe. Den norske intimsonen fikk kjørt seg med kyss og klem, svette, møkk og løse pupper.

Vi fant etterhvert ut at svært få av damene i denne landsbyen brukte bh. Fantastisk! Men grunnen var kanskje ikke så fantastisk. Antagelig var det ikke bh-er å få tak i. Bh-er og undertøy er vanskelig å oppdrive, og hvis man finner det, er det ofte veldig dyrt.

Enkle kår

Huset besto av stue, kjøkken og to små soverom med  pene vegger og sementgulv. Men ingen rom hadde dører. Heller ikke toalettet. For dører er dyrt på Cuba. En gardin som flagret i vinden, var det eneste som skjulte det mest hellige fra kjøkkenet. En liten tv og en dvdspiller var eneste tegn på luksus.

Vi fikk beskjed om å sette oss på noen slitne stoler ved inngangspartiet. Pedro og faren dro ut for å gjøre ærend. Med hest og kjerre. I ekte Cuba-ånd.

Det varte og det rakk. Som det gjerne gjør på Cuba. Vi skravlet med ste-mor, hilste på et føll og drakk mangojuice. Slappet av. Stirret ut i luften. Vi  bare sammen, uten å snakke så mye. Uten å se på telefonen. Så deilig befriende.

Skilpadder til middag

Bålet ble tent i hagen, og gryta med kjøtt ble satt over flammene. Matlaging tar tid på Cuba, og vi fant ut at vi skulle dra på stranda.

Yes, tenkte vi. Det var klamt og varmt. Et avkjølende bad hørtes perfekt ut. Hestetaxi ble ordnet, og en enarmet mann med verdens største bart kom seilende opp foran huset med hest og kjerre. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at han kom rett ut fra serien «My name is Earl», hvis noen har sett den.

Vi klatret om bord, og hesten begynte å galoppere. Kjørte gjennom sentrum av landsbyen. Unge og gamle, hunder og høner kikket langt etter “yumaene” (cubansk slang for turist), som plutselig hadde inntatt deres fredelige, lille landsby.

Veien til stranda viste seg å være mer sti enn vei. Det var vann, søle og sand. Og en nedlagt flystripe! For mange år siden hadde det vært en flyplass her.

Etter en halvtime i hestekjerra kom vi frem til stranda. Det var vel ikke helt slik vi hadde sett for oss. Vannet sto bare midt på leggen på oss. Vi ble også fortalt at herfra hadde mange cubanere satt ut på havet i robåter. Mange ville søke lykken i Miami.

Sjåføren vår var glad i å prate og kunne fortelle at her hadde mange fanget skilpadder for å spise. «Pero es illegal (Men det er ulovlig)» sa han mens han hysjet med pekefingeren mot munnen. «Hvor mange år i fengsel?», spurte jeg. «Det vil jeg ikke tenke på», sa han.

Det sies at på Cuba får man flere år i fengsel for å drepe en ku enn for å drepe et menneske. Skilpadder gjenstår å se.

Geit, ris og frieri

Hjemme hos Pedro ventet geit kokt i øl og “arroz con gris” (ris med bønner.) Det smakte nydelig. Rommen sto på bordet, og musikken ble snart skrudd på. Blandevann kan man se langt etter, og norske munner har bare å tilpasse seg.

Mange blir meget amorøse med godt drikke innabords. Også cubanere. Dette skjedde med vår kjære venn, sjåføren. Han ble hodestups forelsket i vår kjære Siri. Han skulle selge både hester og kjerrer for å bli med henne til Norge. Det er lenge siden jeg har ledd så mye.

Grisefødsel

Da vi hadde spist, ropte faren til Pedro. Det var grisefødsel på gang i nabohuset! Vi løp rundt hjørnet. Busker ble dratt til side, og der lå ei svær purke med fire grisunger ved siden av seg. De ventet mange flere. Griser får faktisk så mange som ni til tolv grisunger!

Vi fikk komme inn i patioen og følge med på fødselen på nært hold. Så der sto vi i skumringen sammen med fire cubanere, og fulgte med på en grisefødsel. Hvem hadde trodd det? Livet er så gøy. Man vet aldri hva som venter bak neste hjørne!

Solnedgangen kom og gikk, og kort tid etter kom den gamle blå amerikaneren humpende. Det var på tide å vende snuten hjem igjen. På hjemveien var det stille i bilen. Det var mye å fordøye.

Så mye gjestfrihet og tilstedeværelse. Det å bare være sammen.

En dag for minnebøkene!

Har du besøkt en landsbygd som har satt sine spor?